Sider

torsdag 24. november 2011

Plast uten olje!

Hjemmelaget plastikk

Utstyr:                         ( Hel-) melk eller fløte
                                   Eddik
                                  
Fremgangsmåte:           1) Varm forsiktig opp hel melk eller fløte
2) Når det begynner å koke, rør inn et noen skjeer med eddik.
3) Fortsett å rør, inntil det begynner å ble gel- aktig.
4) La det nå kjøles ned.
5) Du skal nå vask det gummi-aktige stoffet  for å rense det litt.

Spørsmål:                    Hva skjer?
                                  
Svar:                            Syren i eddiken reagerer med casein i melk, som dermed gjør det plastisk.
                                   
                                    Plastikk kan lages som naturlig plastikk, som er laget av materialer som voks eller naturlig gummi, eller plastikk kan lages som syntetisk plastikk, som er laget fra polyetylen eller nylon. De flest plastikktyper er laget av petroleumsolje. Typen som vil laget, var av den naturlige typen.

Praktisk sett så ville denne typen plastikk her vært altfor dyr for å lage alle de tingene som lages av plastikk i dag. Olje- basert plastikk er mye billigere enn råmaterialet som trengs, er enkelt å få tak i ( men til og med oljeressursene vil tømmes en dag….). Forskere vet alt dette, og prøver hardt å finne nye måter å lage plastikk på.
Kromatografi

Utstyr:              Små glasskrukker
                                   Papirklyper eller klesklyper
                                   Trekkpapir
                                   Pipette ( eller et sugerør, men vær forsiktig)
                                   Blekk og konditorfarger

Fremgangsmåte:           1) Bland en eller flere fargestoffer  i flere små glass eller skåler
                                   2) Legg strimlene av trekkpapir ved siden av hverandre, og drypp en
                                       fargedråpe på enden av hver strimmel.
            3) Heng strimlene (med klypene) ned i et glass,  at papiret når så vidt
    ned i vannet i glasset. Prikken som ble laget på papirstrimmelen skal
    være ned i vannet.   

Spørsmål:                    Hva skjer med papirstrimlene etter en liten stund

Svar:                            Vannet vil få fargestoffene til å vandre gjennom papiret, noen fort, noen
                                   langsomt. De kan skilles i forkjellige fargede bånd. De ulike stoffene
                                   vandrer gjennom et absorberende materiale med forskjellig materiale.


Fakta om plast

Plast

Denne artikkelen er om materialet plast. For den russiske byen se: Plast (by)
Plast er et syntetisk materiale (kunststoff) som lages gjennom polymerisasjon. Plast kan formes til fibre eller i filmer, og har mange bruksområder, fra industri til hverdagslige ting som skåler eller klær. Plast ble utviklet i begynnelsen av 1900-tallet, og produksjonsmetodene bedret seg mye utover århundret, særlig etter andre verdenskrig og utviklingen av oljeindustrien.
Det er to hovedkategorier av plast: termoplast og herdeplast. Termoplast kjennetegnes ved at den kan formes på nytt ved å varmes opp, mens herdeplast får endelig form når plasten er herdet. All plast er organisk og inneholder karbon. For eksempel er plasten polyeten bygd opp av enheter (monomerer) av molekylet eten - som har kjemisk formel C2H4.
Eksempler på termoplaster:
§     Polyamid (også kjent som nylon).
§     Polykarbonat (PC) (også kjent som lexan. Brukes i f.eks. skuddsikker plast).
§     Polyeten (PE) (plastposer er som regel laget av plasten polyeten, eller polyetylen).
§     Polyvinylklorid (PVC)
§     Polymetylmetakrylat (PMMA) (også kjent som akryl).
§     Polypropen (PP)
§     Polystyren (PS)
Termoplast kan deles opp i to hovedtyper: amorfe og delkrystalinske. Eksempler på amorfe termoplaster er: PMMA (akryl), PC (Polykarbonat) og PVC. Eksempler på delkrystalinske termoplaster: PA (Polyamid el. Nylon), PE (Polyetylen) POM (Polyacetal el. Delrin) En hovedregel er at amorfe materialer er lett å lime, er lite bestandige mot løsemidler og er gjennomsiktige mens det motsatte gjelder delkrystalinske.
Eksempler på herdeplast:
§     Polyester

Plastindustri i Norge [

Den norske plastindustrien deles inn i tre hovedgrupper:
§     råstoffindustri
§     plastbearbeidende industri
§     gjenvinningsindustri
Råstoffindustrien består både av produsenter av plastråstoff og hjelpestoffer til plastmaterialene. I Norge er det fire betydelige produsenter av plastråstoff:
§     Ineos i Bamble kommune i Telemark er eneste produksjonssted for PEL plast i Norge.
§     Ineos lager også VCM (vinyl chloride monomer) av klor og etylen og polymeriserer VCM til PVC.
§     Reichhold produserer polyestere.
§     Br. Sunde polymeriserer styren til bruk i EPS.

Gjenvinning av plastemballasje 

Hvert år går det om lag 132 300 tonn plastemballasje ut på det norske markedet. Vel halvparten av dette går til husholdninger, den andre til næringsliv. Om lag 60 % av Norges befolkning har kildesorteringsløsning i sin kommune, og for næringsliv finnes det returordninger over hele landet. Næringslivsplasten inndeles i følgende kategorier: PE-Folie, PP-sekk, EPS-emballasje, hardplastemballasje og emballasje som har inneholdt farlige stoffer. I 2009 ble 34 % av all ordinær plastemballasje materialgjenvunnet og 50 % energiutnyttet. Gjenvinning av plastemballasje har stor miljøgevinst. For hver kilo plastemballasje vi gjenvinner sparer vi 2 kilo råolje. Grønt Punkt Norge AS administrerer returordningen for plastemballasje.


kilde: http://no.wikipedia.org/wiki/Plast

Dannelse av Olje

Dannelse

Dannelse av olje og gass begynte for mange millioner år siden. Energi fra solen ble lagret i alger, plankton, tang og tare. Dette samlet seg på bunnen. Etter hvert ble lagene av organisk masse dekket av sand og slam, og det bygget seg opp et høyt trykk. I stedet for å brytes ned, ble det organiske materialet under dette høye trykket, og høy temperatur, omdannet til olje og naturgass.

Fossile energiressurser

Råolje og naturgass, samt kull, kalles fossile energiressurser. Forbruket av de fossile energiressursene er langt høyere enn tilveksten, og dette gjør at vi etter hvert til "gå tom" for disse ressursene. Det oppdages stadig nye ressurser, og teknologiene for å utnytte disse utvikles. Dette forskyver imidlertid bare tidspunktet for når lagrene til slutt er tomme.


Olje og plast

Produkter fra oljeindustrien

Nevn raskt hva vi bruker olje og gass til...

...Du kom kanskje først på f.eks. drivstoff som bensin til biler, eller å brenne olje til oppvarming? Kanskje kom du på gasskraftverk?

Olje og gass brukes til mye mer enn dette. Rå-olje raffineres slik at den kan brukes til ulike ting:

Raffinering av olje

Olje består av flere komponenter som skilles fra hverandre (fraksjoneres) gjennom raffinering. Råoljen varmes opp til 400 grader Celsius. Når de ulike stoffene når kokepunktet, går de over til damp, som ledes inn i et destillasjonstårn. Etter hvert som petroleumsdampene stiger opp inne i tårnet, vil de bli avkjølt og kondensert til væske. Kokepunktet til de ulike komponentene bestemmer hvor i tårnet dette skjer. Dråpene samles opp på brett, og væsken ledes ut til beholdere for gass (LPG), nafta, parafin, lett gassolje, tung gassolje, tung fyringsolje og asfalt. De gjenværende gassene - metan, etan, propan og butan - blir ledet bort.
Kvaliteten på råoljen bestemmer hvor mye som kan utvinnnes av hver komponent. Nordsjø-oljen er lett, og gir relativt mye bensin og gassoljer. Oljen fra Midt-østen er tyngre, og gir mer fyringsolje, industrioljer og asfalt.
De tyngste komponentene blir gjerne raffinert en gang til i en såkalt katalytisk cracker, et molekylknuseanlegg. Ved hjelp av varme og tilsetningsstoffer (katalysator) knuses større molekyler og blir til lettere petroleumskomponenter.


Allerede i 1899 ble det første norske raffineriet etablert på Vallø utenfor Tønsberg. Standard Oil-selskapene Vestlandske og østlandske Petroleumscompagni solgte produktene. Petroleum til lys var det viktigste produktet frem til 1920. Overgangen til dieselmotor i skipsfarten gjorde at drivstoff til handelsflåten ble viktig. Salg av bilbensin fikk sitt gjennombrudd i mellomkrigstiden.

Raffinerier i Norge

I 1961 tok Esso i bruk det moderne anlegget på Slagentangen. Kapasiteten var 2 millioner tonn olje i året, men den ble utvidet til 5,2 millioner tonn i 1971.
Produksjonen ved Shell-raffineriet i Risavika utenfor Stavanger kom i gang i 1967. Det ble bygget for å foredle 2 millioner tonn olje årlig, men kapasiteten var økt til 3 millioner tonn et tiår senere.
Rafinor-anlegget på Mongstad i Nord-Hordaland ble tatt i bruk våren 1975. Eierne var Norsk Hydro og Norsk Brændselolje. Produktspekteret ble tilpasset norske forhold, særlig råstoffbehovet ved Hydros ammoniakkfabrikker på Herøya. I dag eier Statoil anlegget som har en raffineringskapasitet på 10 millioner tonn olje i året. Den petrokjemiske industrien i Grenlandsområdet får forsyning av råstoff fra Mongstad.
Raffineriene produserer fortsatt mer enn det norske markedet etterspør, og er avhengige av å eksportere produktene.


Nafta er et av stoffene som skilles(fraksjoneres) ut av råoljen. Dette råstoffet er utgangspunktet for de tre basiskjemikaliene som de fleste av plastene produseres fra. Etylen polymeriseres til polyeten (PE); propylen polymeriseres til polypropen (PP); og butadien polymeriseres til polybutadien eller syntetisk gummi. En kjemisk reaksjon mellom etylen og klor gir vinylkloridmonomer, VCM, som blir til plastråstoffet polyvinylklorid, PVC, ved polymerisering.

Fra olje til plast 

Syntetisk gummi brukes i bil- og sykkeldekk, mens ulike kvaliteter av polyeten og polypropen benyttes i et stort antall produkter i form av fiber, plater, film eller formede komponenter. Polyeten brukes til kabelisolasjon, rør, plastposer og leketøy. Polypropen brukes blant annet til tau og superundertøy. PVC brukes mye til rør, flasker, barneregntøy, hansker og bildeler.


Den petrokjemiske industrien er en av de største vekstbransjene i etterkrigstiden. Verdensproduksjonen økte fra 3 millioner tonn i 1950 til mer enn 70 millioner tonn midt i 1970-årene. Plaststoffene utgjorde rundt halvparten av volumet.

Plastindustrien

Plast har i løpet av de siste femti år blitt et av de viktigste industrielle materialene. Verdens plastkonsum passerte alle ikke-jernholdige metaller allerede i 1970 målt i vekt. Betydningen er enda større dersom man måler den i forhold til volum. Syntetisk gummi overtok for naturgummi i 1960-årene, og syntetiske fibre utgjorde nesten halvparten av totalforbruket i 1990.
Da Ekofisk-funnet ble gjort i 1970 var Norge det eneste av de nordiske landene som ikke hadde fabrikker for produksjon av petrokjemiske plastråstoffer. Stortinget bestemte i 1974 at våtgassen fra Ekofisk, som ble ilandført i Teesside i England, skulle fraktes tilbake til Norge og foredles i nye petrokjemiske fabrikker i Bamble i Telemark.
Her ble det bygd en etylen-cracker og et foredlingsanlegg for polyolefiner. Crackeren fikk Norsk Hydro ansvaret for. Polyolefinanlegget ble bygd av Saga Petrokjemi, som var ansvarlig for driften til Statoil kjøpte det i 1983. I dag er det Borealis som eier og driver anlegget. Selskapet er Europas største produsent av plastråstoffene polypropen og myk og hard polyeten.


Flere hundre norske bedrifter bearbeider plastråvarer til et uttall forskjellige ferdigvarer. Sprøytestøping, blåsing, vakuumforming, rotasjonsstøping og presstøping er teknikker som benyttes av industrien.

Kilde:  http://tekniskmuseum.no/gamlewebben/no/utstillingene/Jakten_oljen/produkter.htm 

tirsdag 1. november 2011

Geologi

Geologi og geofysikk - vitenskapene som brukes i jakten på oljen

Olje og gass finnes gjemt i visse typer av stein - bergarter - i jordskorpen. For å vite hvor man skal lete etter oljen, må man først vite noe om hvor man kan finne de rette bergartene. Det vet geologene og geofysikerene.
Denne beskrivelsen av geologenes og geofysikerenes jakt etter de riktige bergartene er skrevet av Dag Bergslien.

Introduksjon

Fem hovedbegreper til forståelsen av temaet introduseres her: Reservoar, kilde, migrasjon, tekbergart og felle.


Illustrasjonen viser hvordan bergartene ligger i lag i berggrunnen. De sorte prikkene er olje som vandrer (migrerer) oppover gjennom lagene til de evt. blir stanset av en takbergart i en felle. Den skrå linjen viser en sprekkdannelse som har ført til en forskyvning i lagene. Lagene med likt navn og farge på hver side av sprekken var opprinnelig det samme avsetningslaget. (Se hele illustrasjonen somvideofilm)
En bergart som har rikelig med små hulrom (porøsitet) og lett vei for gjennomstrømning (permeabilitet) kaller vi reservoarbergart. Bergarter som inneholder tilstrekkelig mengde organisk materiale til å avgi olje og gass kalles kildebergart. Etter at olje og gass (hydrokarboner) er dannet vil disse bevege seg mot overflaten gjennom reservoarbergarter siden de er lettere enn vann som ellers finnes i pore rommene. Vi kaller dette migrasjon. Bergarter som er tilnærmet ugjennomtrengelige kalles takbergarter (forseglings- eller kappebergart). En felle dannes når takbergarten omslutter en reservoarbergart på en slik måte at det oppstår et område der reservoarbergart er avgrenset både oppover og sidelengs (omvendt skålform) som gjør det umulig for olje og gass å unnslippe.
Geologer og geofysikere arbeider først og fremst med brønndata og tolkning av seismikk for å kartlegge de øverste lag av jordskorpen (5-6 km) for å finne områder der det kan være gass- eller oljefelt. Når sannsynligheten for å finne økonomisk interessante ansamlinger av hydrokarboner (olje og gass) er stor nok, blir det boret brønner for å teste de mulige feller (prospekter).



I de beste reservoarene er det like mye plass til olje og gass mellom sandkornene som det er plass til vann mellom potetene i en potetgryte.
Reservoar

Mellom kornene i sedimentære bergarter (avsetningebergarter) finnes små hulrom som kalles porerom. Noen sedimentlag som f.eks. sandstein har relativt stor mengde porerom. Vi kaller slike sedimentlag reservoarbergarter fordi de har evnen til å lagre væsker eller gasser mellom sedimentkornene.
I Nordsjøen finner vi de beste sandsteinsreservoarene i lag av Midt Jurassisk til Trias alder (160-200 millioner år siden) og i lag fra Paleocen til tidlig Eocen perioden som var for 65 til 50 millioner år siden. En annen viktig reservoarbergart finnes i Ekofiskområdet sør i Nordsjøen og er i en oppsprukket finkornig kalkbergart av kritt. Denne bergarten er avsatt geologiske perioden Kritt, som var for 65 -70 millioner år siden, og er vanligvis ikke et reservoar da de små porerom ikke henger sammen. I Ekofisk området har det vært folding av lagene og den harde krittbergarten er gjennomsatt av store og små sprekker som holdes åpne av trykket. Disse sprekkene gir både ekstra porøsitet og effektive strømningsveier for oljen i reservoaret.
I de beste reservoarene av sandstein er opp til 1/3 av bergartsvolumet porøsitet. Porerommet er da omtrent like stort som rommet mellom potetene som fylles med vann under potetkoking (Se bildet). Ved økt overleiring avtar porevolumet ved at sedimentkornene kittes tettere sammen i en prosess som kalles kompaksjon. Samtidig som bergarten begraves dypere foregår også kjemisk utfelling (sementering) som ytterligere reduserer porerommet. For å ha et godt reservoar er det viktig med god porøsitet, men likeså viktig er det at hydrokarboner og vann kan bevege seg lett gjennom bergarten. Gjennomstrømnings egenskapen kalles permeabilitet og bestemmes oftest av de trangeste passasjene mellom sediment kornene, porehalsene.

Illustrasjonen viser hvordan ulike avsetningsbergarter har ulike sammensetninger og egenskaper ettersom hvor de har blitt avsatt. En typisk reservoarbergart av sandstein finner man f.eks. der det en gang har vært store elvedeltaer. Hav- og sjøbunn gir avsetning av leire, som kan bli en god takbergart.


Noen sedimentlag er rike på organisk materiale og vil ved overlagring etterhvert avgi olje og gass. Slike sedimentlag kalles kildebergarter og er oftest mørk grå til svarte finkornige leirsteinslag.
Kilde

I en kildebergart er det rester av organisk materiale (planter og dyr) blandet med leire. Dersom denne blandingen har blitt dekket til slik at plante- og dyrerestene har fått råtne uten tilgang på oksygen, og under rett trykk og temperatur, har det blitt dannet olje eller gass i bergarten. (Se under om modning)
I Nordsjøen finnes det flere kildebergarter men "Kimmeridge Clay" av øvre Jura alder (ca. 140 millioner år gammel) er den viktigste. De fleste olje- og gassfelt i Nordsjøen inneholder hydrokarboner dannet fra denne kildebergarten.
En kildebergart dannes ved at organiske rester fra planter og dyr anrikes i sedimentlag som følge av høy organisk produksjon eller ved sortering gjennom de sedimetære prosesser. Dersom slike lag avsettes i avsnørte områder med lite tilgang på oksygen (reduserende forhold) og så overleires uten særlig tilgang på oksygen dannes en kildebergart ved at råteprosessen blir ufullstendig. Torvmyrer er moderne eksempler på små basseng som kunne bli fremtidige kildebergarter for gass.
Algerester og rester fra døde sjødyr gir de beste kildebergartene for olje, mens planterester produserer gass. Kildebergartene ligger oftest dypere enn oljefeltene.

Modning og migrasjon
 - "Oljevinduet"

For at kildebergarten skal avgi hydrokarboner må den tilføres energi i form av varme over tid. I naturen foregår dette over millioner av år og temperaturen sedimentet blir utsatt for øker med økende overlagring (dvs. at laget over tid blir dekket til med nye avsetningslag). Vi sier at kilden er umoden før den starter å avgi olje og/eller gass. En kildebergart avgir først tung olje (store væskemolekyler). Med økende tilførsel av energi (temperatur) dannes mindre molekyler - lettere oljer.

Illustrasjonen fra Oljeutstillingen viser en skisse over "oljevinduet" på Balderfeltet. Jo lenger ned i grunnen man kommer jo mer stiger trykk og temperatur.
"Oljevinduet" i et sedimentbasseng er det dybdeintervallet hvor temperaturen er høy nok til at kildebergarten avgir olje. Etterhvert som kildebergarten begraves dypere dannes økende mengder av de mindre gassmolekylene og den glir gradvis over i gassvinduet.
Hvilken type og mengde organisk materiale kildebergarten inneholder er også avgjørende for mengdeforholdet mellom olje og gass dannet og total mengde hydrokarboner som kan dannes fra kilden. Generelt kan vi si at planterester gir stort sett bare gass mens de beste oljekilder er leirstein som inneholder mye algerester.
Dersom kildebergarten gis nok tid og begraves dypt nok vil den avgi de hydrokarboner den kan, og vi sier den er overmoden. I Nordsjøen er "oljevinduet" mellom 3,5 - 4,5 km under havets overflate.
Olje og gass som er frigitt fra kildebergarter vil migrere oppover mot overflaten gjennom sprekker og porøse lag (reservoarbergarter) siden egenvekten er mindre enn vannet som ellers finnes i undergrunnen.
Omvandlingen som skjer i en kildebergart når olje og gass dannes kan på en måte sammenlignes med å bake brød. Når brødformen settes i ovnen er det deig i den, - "umodent" brød. Etterhvert som varme tilføres sveller deigen opp og den omvandles til et "modent" brød - oljevinduet. Dersom det stekes for lenge svir vi skorpen og røyk utvikles - gass vinduet. Stekes brødet videre brenner som til slutt og forkulles - brødet er nå i"overmodent-vindu".

Takbergart

En tett bergart som stenger for gassbobler (molekyler) og oljedråper (molekyler) som stiger oppover i undergrunnen kaller vi en kappe- eller takbergart. En takbergart vil altså hindre olje- og gassmolekyler i sin ferd oppover mot overflaten. Når oljedråpene treffer en takbergart vil de begynne å vandre langs undersiden av disse til de fanges i en felle eller unnslipper til overflaten via sprekker eller porøse lag.
Lag av leirstein danner vanligvis gode takbergarter, men også saltlag og tette kalksteislag opptrer som takbergarter i Nordsjøen og ellers i verden. Noen takbergarter er bare delvis tette og kan for eksempel slippe igjennom de små gassmolekyler mens de større oljemolekyler holdes tilbake.

Felle

For at det skal dannes et olje eller gass felt i undergrunnen må takbergart være avsatt over reservoarlaget og stenge for hydrokarbonenes vandring både oppover og sidelengs i alle retninger. Dette kan oppnås ved at et reservoarlag ved avsetning omsluttes helt eller delvis av en takbergart eller ved at forskyvninger i grunnen bukler og forskyver lagene i forhold til hverandre etter overleiring.

Bevegelser i jordskorpa sørger for at lagene i berggrunnen blir forskjkøvet og bølger seg.
Dette er en forutsetning for at en takbergart kan omslutte en resevrvoarbergart slik at det blir dannet en felle.

Tidsfaktoren

Faktorenes rekkefølge er ikke likegyldig i oljegeologi. Det er viktig at "byggeklossene" i en felle kommer på plass i riktig rekkefølge. Reservoaret må avsettes før takbergarten. Feller må være på plass før olje og gass migrerer, hvis ikke - passerer hydrokarbonene uhindret videre mot overflaten. Det er mange kombinasjoner av hendelser som kan gi opphav til et oljefelt, men den ideelle rekkefølge av begivenheter er:
  1. Kildebergart avsettes
  2. Reservoar avsettes
  3. Takbergart avsettes over reservoarbergarten
  4. Fellen oppstår enten som følge av avsetningsgeometri eller ved forskyvninger i jordskorpen.
  5. Kildebergarten kommer inn i modningsvinduet og hydrokarboner migrerer inn i fellen.
Ofte inntreffer ikke hendelsene i riktig rekkefølge med resultat at olje og gass unnslipper. Men det hender også at sene forskyvninger i jordskorpen fører til at feller som er fylt tappes ned helt eller delvis. Dette er det blant annet eksempler på i Barentshavet regionen der det er funnet feller på størrelse med Statfjordfeltet som har lekket og i dag bare inneholder rester av olje.

Geologiske data
. Kjerneprøver og logging

En geolog er ekspert på hvordan jorda har utviklet seg og hvordan jordskorpa er sammensatt. Geologene spiller en avgjørende rolle i jakten på oljen: De avgjør hvor det er sannsynlig å finne olje eller gass, og anbefaler hvor oljeselskapene skal begynne å bore.


En geolog på feltarbeid. Over bakken mange steder i verden finnes det geologiske strukturer som det er nyttig å studere fordi de ligner dem som er under havbunnen i Nordsjøen.
Geologen vil i hovedsak arbeide med data og prøver fra borehull. I en tidlig letefase når det ikke finnes eller bare er få spredte brønner brukes feltstudier. Med dette menes at sedimentære bergarter som tilsvarer eller ligner dem en finner i bassenget undersøkes og kartlegges der de er eksponert på land. Eksempler på dette er at Jura bergarter tilsvarende dem en finner i Nordsjøen kan studeres langs Yorkshire kysten i England mens store deler av Barentshavets lagrekke er eksponert på Spitsbergen og Bjørnøya.


Kjerneborekrone vist i oljeutstillingen. Den virker omtrent som en eplekjernefjerner som vi kjenner fra kjøkkenet. Vi kan se en sylindrisk prøve av berggrunnen presset opp i røret over kronen.
Sikrere observasjoner gjøres ved å bore opp kjerneprøver. Da borer man seg ned i grunnen med et kjernebor, og får opp lange "stenger" med prøver som viser de ulike lagene nedover i grunnen. I tillegg kan det gjøres målinger nede i hullene.


Originale kjerneboreprøver vist i utstillingen. Øverst snadstein og nederst en prøve fra et typisk skiferlag.

Data fra borehull kan deles i to hovedkategorier, bergartsprøver og logger.

  1. Bergartsprøver omfatter borkaks, sideveggskjerner og kjerneprøver. Bergartsprøvene brukes til å undersøke alder, kilde-, reservoar og takbergarter og avsetninsmiljø slik at for eksempel reservoar geometrier kan beskrives. Porøsitet og permeabilitet måles på plugger fra kjerner.
  2. Logger innhentes mens en borer (LWD = Logging While Drilling) blant annet gjennom måling av borehastighet, boreslammets tetthet og gassinnhold . Etter at en seksjon er boret trekkes bor og borestreng ut og en senker sonder ned i borehullet ved hjelp av en wire med en elektrisk kabel inni. Sondene inneholder forskjellige instrumenter som registrerer bergartens fysiske egenskaper. Noen av de viktigste logge instrumentene er:
  • Gamma logg som registrerer den naturlige gammastrålingen fra bergartene. Denne loggen skiller vanligvis godt mellom sandstein, kalkstein og skifer.
  • Resistivitetslogg som måler bergartens evne til å lede strøm. Denne loggen forteller om bergartens porer inneholder olje, gass eller vann.
  • Sonisk logg måler hastigheten lyden beveger seg gjennom bergarten. Dette gir informasjon om porøsitet siden lyden går saktere i en bergart med mye porer i forhold til en tett bergart. Dette logge verktøyet kalles også ofte akustisk logg.
  • Tetthetslogg registrerer bergartens tetthet.
  • Caliper logg måler borehullets diameter.
Testing utføres oftest når logger og eventuelt kjerner viser at det er olje eller gass i større mengder i dypet under havbunnen. Produksjonstest foregår ved at oljen eller gassen får strømme kontrollert til overflaten. Ved produksjonstest måles trykket i reservoaret, hvor lett det strømmer og gjennom prøver analyseres oljen og gassens sammensetning og egenskaper. Ved produksjonstest sendes vanligvis oljen og gassen i rør ul av en flammebom der den forbrennes


Seismikk-skip: Bak skipet henger ca. 3 km. kabler med hydrofoner ("undervannsmikrofoner") som plukker opp igjen de lydbølgene som fyres ned i grunnen fra luftkanonen som henger tett bak skipet. Ved å måle tiden det tar fra kanonen avfyres til hydrofonen registrerer "ekkoet" kan man beregne sammensetningen av berggrunnen under, og lage et seismisk kart. Ved hjelp av kraftige datamaskiner lages det nå også som regel 3D-kart slik bildet til høyre viser. (Bilder fra utstillingen)
Geofysiske data

Geofysikeren arbeider mest med data innhentet ved refleksjonsseismikk. Seismiske linjer innhentes ved at lydbølger fra en luftkanon brer seg nedigjennom sediment lagene og reflekteres opp til geofoner ved overflaten.
Kraftige datamaskiner behandler de registrerte lydsignaler og spiller dem ut i vertikale profiler - seismiske linjer. Det skytes et nettverk av seismiske linjer, og når avstanden mellom linjene er lik avstanden mellom skuddpunktene får vi det vi kaller 3-Dimmensjonal seismikk (3D). Tidligere ble de seismiske profiler spilt ut på papir og refleksjonsflater tolket med fargeblyanter. I dag brukes digital tolkning i seismiske arbeidsstasjoner og avstanden mellom linjene er ofte ikke mer enn 25 meter (3D seismikk). Det er utviklet en rekke avanserte dataprogrammer som gir geofysikeren forskjellige dataverktøy å bruke i sin kartlegging. De seismiske signalene knyttes til loggekurvene fra brønner ved hjelp av den Soniske loggen (lydhastighetsloggen).
I tidlig letefase brukes ofte gravimetriske og magnetiske målinger i tillegg til seismiske profiler som oftest er av regional karakter der det kan være flere hundre meter mellom linjene.
Seismikken gir i første rekke et bilde av geometrien til de forskjellige lagflater nedover under havbunnen. Geofysikeren lager topografiske kart av lagflatene.

Geologiske modeller og hypotesetesting

Geologer, geofysikere og reservoaringeniører samarbeider om å analysere og sammenstille brønn- og seismiske data for å forutsi hvor det finnes olje og gass i undergrunnen. Når en letemodell er etablert kartlegges de mulige ansamlinger av hydrokarboner. Hypotesene testes ved å bore lete- eller produksjonsbrønner når den økonomiske og tekniske risikoen ligger innenfor akseptable rammer.
I tidlig letefase er det vanligvis langt mellom brønnene og oftest er det bare et løst nettverk av seismiske linjer tilgjengelig (2D seismikk). I tillegg viser vanligvis gravimetriske og magnetiske kart utbredelsen av sedimentasjons-basengene. Letemodellene i denne fasen inneholder mye gjetning og usikkerhet. Etterhvert som flere brønner blir boret og mer seismikk skutt, blir datamengden tettere, avstandene det interpoleres over kortere og usikkerheten mindre.
Ved hjelp av 3D seismikk og brønndata utvikles i dag geologiske datamodeller i tre dimensjoner for de fleste oljefelt, ja i noen tilfeller faktisk før fellen er testet ved boring. I en slik geologisk modell av undergrunnen beskrives reservoar og takbergarters utbredelse i tre dimensjoner ved hjelp av moderne data verktøy. Den geometriske sammenhengen mellom de forskjellige segmenter av et oljereservoar kan ofte analyseres i detalj. Reservoar ingeniørene bruker disse geologiske
3D-modeller til å simulere hvordan hydrokarbonene vil strømme mot planlagte produksjonsbrønner. Denne type modelleringsverktøy brukes til å finne den beste plassering av brønner og beregne produserbare volumer som ledd i økonomiske analyser.

Til Norsk Teknisk Museums hovedside



Hentet fra http://tekniskmuseum.no/gamlewebben/no/utstillingene/Jakten_oljen/geologi.htm

onsdag 31. august 2011

Olje historie


Ved utgangen av 1950-årene var det få som trodde på olje- og gassrikdommer langs norskekysten. Hendelsen som åpnet folks øyne for at det kunne være hydrokarboner i Nordsjøen var det nederlandske funnet av gass i Groningen i 1959. Dette funnet førte til entusiasme i en del av verden der energikonsumet i stor grad baserte seg på kull og importert olje. I iveren etter å finne mer ble oppmerksomheten rettet mot Nordsjøen. Norges geologiske ekspertise var negativ til olje- og gassforekomster, men dette kunne ikke stoppe entusiasmen etter gassfunnet i Nederland.

I oktober 1962 sendte Philips Petroleum et brev til myndighetene i Norge om tillatelse til leting i Nordsjøen. Selskapet ville ha lisens for de delene av Nordsjøen som lå på norsk territorium og som muligens ville komme innunder norsk sokkel. Tilbudet var på 160.000 dollar per måned. Tilbudet ble sett på som et forsøk på å få eksklusive rettigheter. Det var utelukket for myndighetene å overlate hele sokkelen til et selskap. Dersom områdene skulle åpnes for leting måtte flere selskaper inn.

I mai 1963 proklamerte regjeringen Gerhardsen Norges suverenitet over den Norske kontinentalsokkelen. Ny lov slo fast at staten var grunneier og at bare Kongen (regjeringen) kunne gi tillatelser til leting og utvinning. Selskapene fikk muligheten til å foreta forberedende undersøkelser det samme året. Tillatelsene ga blant annet rett til seismiske undersøkelser, men ikke til boring.

Selv om Norge hadde proklamert statshøyhet over store havområder gjensto det noen viktige avklaringer angående deling av kontinentalsokkelen, primært med Danmark og Storbritannia. Avtaler om deling av kontinentalsokkelen etter midtlinjeprinsippet ble inngått i mars 1965. Første konsesjonsrunde ble utlyst 13. april 1965. Det ble tildelt 22 utvinningstillatelser for 78 blokker til oljeselskaper eller grupper av selskaper. Utvinningstillatelsene ga enerett til å undersøke, bore og utvinne i konsesjonsområdet. Den første letebrønnen ble boret sommeren 1966, den var tørr.
 Ekofisk
Ekofisk - Flyfoto
Med funnet av Ekofisk i 1969 startet det norske oljeeventyret for alvor. Produksjonen fra feltet tok til 15. juni 1971. I årene etter ble det gjort en rekke store funn. I 1970-årene var letevirksomheten konsentrert til områdene sør for Stad. Sokkelen ble gradvis åpnet og kun et begrenset antall blokker ble utlyst i hver konsesjonsrunde. I startfasen dominerte utenlandske selskaper letevirksomheten og de sto for utbyggingen av de første olje- og gassfeltene. Statoil ble opprettet i 1972 og regelen om 50 prosent statsdeltakelse i hver utvinningstillatelse ble etablert. Denne regelen ble senere endret til at Stortinget kan vurdere om andelen kan settes lavere eller høyere i hvert enkelt tilfelle. 
Fra 1. januar 1985 ble petroleumsvirksomheten omorganisert. Deltakerandelen til staten ble delt i to, en knyttet til selskapet og en knyttet til statens direkte økonomiske engasjement i petroleumsvirksomheten (SDØE). SDØE er en ordning der staten eier en andel i en rekke olje- og gassfelt, rørledninger og landanlegg. Andelen blir fastsatt ved tildeling av utvinningstillatelser og størrelsen varierer fra felt til felt. Som en av flere eiere dekker staten sin del av investeringer og kostnader, og får en tilsvarende del av inntektene fra utvinningstillatelsen. Våren 2001 vedtok Stortinget at 21,5 prosent av verdien av SDØE andelene kunne selges. 15 prosent ble solgt til Statoil og 6,5 % ble solgt til andre rettighetshavere. Salget av SDØE andeler til Statoil ble sett på som et viktig element i å gjennomføre en suksessfull børsnotering og privatisering av Statoil. Statoil ble børsnotert i juni samme år og opererer nå på lik linje med enhver annen aktør på norsk kontinentalsokkel. Statsaksjeselskapet Petoro ble opprettet i mai 2001 for å ivareta SDØE på vegne av staten. 

Petroleumsvirksomheten har hatt mye å si for den økonomiske veksten i Norge, og for finansieringen av det norske velferdssamfunnet. Gjennom over 40 års virksomhet har næringen skapt verdier for godt over 8000 milliarder kroner, målt i dagens pengeverdi. I 2009 sto petroleumssektoren for 21 prosent av verdiskapingen i landet. Verdiskapingen er tre ganger høyere enn i landindustrien, og rundt 22 ganger den samlede verdiskapingen i primærnæringene. 
Oljeplattformen Kristin
Siden oppstart av petroleumsvirksomheten på norsk kontinentalsokkel er det investert enorme summer i leting, utbygging av felt, transportinfrastruktur og landanlegg. Per 31.12.2009 var det investert omkring 3000 milliarder kroner, målt i dagens pengeverdi. Videre ble det i 2009 investert godt og vel 134 milliarder kroner. Dette utgjør 26 prosent av de samlede realinvesteringene i landet.
Oljeplattformen Kristin, foto: Statoil. 
Om lag 40 prosent av den tilstedeværende, utvinnbare oljen og gassen på norsk kontinentalsokkel er produsert og solgt siden starten i 1971. Produksjonen av olje (inkl NGL) nådde en topp i 2001 på 3,4 millioner fat per dag. Ved utgangen av 2009 var 65 felt i produksjon på norsk kontinentalsokkel. Oljeproduksjonen var i 2009 på 2,4 millioner fat per dag og forventes gradvis å avta i årene som kommer. Gassalget derimot vokser. Gassalget i 2009 var på 103,5 milliarder Sm3. Fra å utgjøre rundt 43 prosent av den norske petroleumsproduksjonen i 2009 vil gassproduksjonen trolig øke til over 50 prosent i 2013. 

Kilde: