Produkter fra oljeindustrien
Nevn raskt hva vi bruker olje og gass til...
...Du kom kanskje først på f.eks. drivstoff som bensin til biler, eller å brenne olje til oppvarming? Kanskje kom du på gasskraftverk?
Olje og gass brukes til mye mer enn dette. Rå-olje raffineres slik at den kan brukes til ulike ting:
Raffinering av olje
Olje består av flere komponenter som skilles fra hverandre (fraksjoneres) gjennom raffinering. Råoljen varmes opp til 400 grader Celsius. Når de ulike stoffene når kokepunktet, går de over til damp, som ledes inn i et destillasjonstårn. Etter hvert som petroleumsdampene stiger opp inne i tårnet, vil de bli avkjølt og kondensert til væske. Kokepunktet til de ulike komponentene bestemmer hvor i tårnet dette skjer. Dråpene samles opp på brett, og væsken ledes ut til beholdere for gass (LPG), nafta, parafin, lett gassolje, tung gassolje, tung fyringsolje og asfalt. De gjenværende gassene - metan, etan, propan og butan - blir ledet bort.
Kvaliteten på råoljen bestemmer hvor mye som kan utvinnnes av hver komponent. Nordsjø-oljen er lett, og gir relativt mye bensin og gassoljer. Oljen fra Midt-østen er tyngre, og gir mer fyringsolje, industrioljer og asfalt.
De tyngste komponentene blir gjerne raffinert en gang til i en såkalt katalytisk cracker, et molekylknuseanlegg. Ved hjelp av varme og tilsetningsstoffer (katalysator) knuses større molekyler og blir til lettere petroleumskomponenter.
Allerede i 1899 ble det første norske raffineriet etablert på Vallø utenfor Tønsberg. Standard Oil-selskapene Vestlandske og østlandske Petroleumscompagni solgte produktene. Petroleum til lys var det viktigste produktet frem til 1920. Overgangen til dieselmotor i skipsfarten gjorde at drivstoff til handelsflåten ble viktig. Salg av bilbensin fikk sitt gjennombrudd i mellomkrigstiden.
Raffinerier i Norge
I 1961 tok Esso i bruk det moderne anlegget på Slagentangen. Kapasiteten var 2 millioner tonn olje i året, men den ble utvidet til 5,2 millioner tonn i 1971.
Produksjonen ved Shell-raffineriet i Risavika utenfor Stavanger kom i gang i 1967. Det ble bygget for å foredle 2 millioner tonn olje årlig, men kapasiteten var økt til 3 millioner tonn et tiår senere.
Rafinor-anlegget på Mongstad i Nord-Hordaland ble tatt i bruk våren 1975. Eierne var Norsk Hydro og Norsk Brændselolje. Produktspekteret ble tilpasset norske forhold, særlig råstoffbehovet ved Hydros ammoniakkfabrikker på Herøya. I dag eier Statoil anlegget som har en raffineringskapasitet på 10 millioner tonn olje i året. Den petrokjemiske industrien i Grenlandsområdet får forsyning av råstoff fra Mongstad.
Raffineriene produserer fortsatt mer enn det norske markedet etterspør, og er avhengige av å eksportere produktene.
Nafta er et av stoffene som skilles(fraksjoneres) ut av råoljen. Dette råstoffet er utgangspunktet for de tre basiskjemikaliene som de fleste av plastene produseres fra. Etylen polymeriseres til polyeten (PE); propylen polymeriseres til polypropen (PP); og butadien polymeriseres til polybutadien eller syntetisk gummi. En kjemisk reaksjon mellom etylen og klor gir vinylkloridmonomer, VCM, som blir til plastråstoffet polyvinylklorid, PVC, ved polymerisering.
Fra olje til plast
Syntetisk gummi brukes i bil- og sykkeldekk, mens ulike kvaliteter av polyeten og polypropen benyttes i et stort antall produkter i form av fiber, plater, film eller formede komponenter. Polyeten brukes til kabelisolasjon, rør, plastposer og leketøy. Polypropen brukes blant annet til tau og superundertøy. PVC brukes mye til rør, flasker, barneregntøy, hansker og bildeler.
Den petrokjemiske industrien er en av de største vekstbransjene i etterkrigstiden. Verdensproduksjonen økte fra 3 millioner tonn i 1950 til mer enn 70 millioner tonn midt i 1970-årene. Plaststoffene utgjorde rundt halvparten av volumet.
Plastindustrien
Plast har i løpet av de siste femti år blitt et av de viktigste industrielle materialene. Verdens plastkonsum passerte alle ikke-jernholdige metaller allerede i 1970 målt i vekt. Betydningen er enda større dersom man måler den i forhold til volum. Syntetisk gummi overtok for naturgummi i 1960-årene, og syntetiske fibre utgjorde nesten halvparten av totalforbruket i 1990.
Da Ekofisk-funnet ble gjort i 1970 var Norge det eneste av de nordiske landene som ikke hadde fabrikker for produksjon av petrokjemiske plastråstoffer. Stortinget bestemte i 1974 at våtgassen fra Ekofisk, som ble ilandført i Teesside i England, skulle fraktes tilbake til Norge og foredles i nye petrokjemiske fabrikker i Bamble i Telemark.
Her ble det bygd en etylen-cracker og et foredlingsanlegg for polyolefiner. Crackeren fikk Norsk Hydro ansvaret for. Polyolefinanlegget ble bygd av Saga Petrokjemi, som var ansvarlig for driften til Statoil kjøpte det i 1983. I dag er det Borealis som eier og driver anlegget. Selskapet er Europas største produsent av plastråstoffene polypropen og myk og hard polyeten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar